Personskildring - Gal, gammal fisker

I novellen "Jeg har ikke engang sett ei skilpadde gråte" blir vi møtt med sprø fortellinger om ville eventyr i tropiske strøk. Det er den nest-siste, og beste (slik jeg oppfattet det) novellen i 1949 e. Kr. Her får vi oppleve den hjemmevarme følelsen av å sitte på den kule onkelen din sitt fang, mens han forteller om alt det rare han har gjort. Gal, gammal fisker, kaller jeg ham. Igjennom novellen forteller ham om sine yngre år når han var mannskap på en fiskebåt.

I starten innleder fiskeren novellen med utsagnet: "Jeg juger ikke, gutten min. Hvis du trur jeg sitter her og skrøner, kan du bare pelle deg hjem, jeg gidder ikke å fortelle til noen som ikke stoler på meg". Dette peker indirekte på fiskeren sin personlighet. Det folkelige språket med bruk av ord som "trur" (muntlig), "pelle", "skrøne" og "gidde" gir oss et sterkt inntrykk av fiskeren som en mann av folket, og gjerne litt Oslo-østkant. Vi kan også anta at han har hatt litt trust issues, altså at han har vansker med å stole på folk. Her i form av at ikke stoler på at andre stoler på ham, fordi han nevner at han ikke gidder å fortelle til folk som ikke tror på det han sier. Enten det, eller så er det bare det at folk ikke tror på de crazy fortellingene hans (noe som fullt kan stemme).

Han forteller altså til en gutt, som ikke bor hos ham. Senere i fortellingen spør han også gutten om han vil høre en til fortelling, og at han bare skal "gå og kjøpe meg en øl. Hva vil du ha? Cola ja". Altså kan vi anta at de to personene har et nogenlunde nært forhold til hverandre. Kanskje er gutten nevøen hans, eller noe sånt? Altså har han muligens ikke noen barn selv, fordi han ikke forteller til sin egen sønn. Fant han ikke en dame fordi han tilbrakte så mye tid til sjøs?

Videre skjønner man også at dette er en statisk person, som ikke endrer seg noe særlig, når novellen så og si er bygd opp av flashbacks og retrospektiv teknikk. Likevel gjør det at leseren får et annet inntrykk av ham mens vi leser (fordi fortiden blir rullet opp) at vi tenker mer på hvem denne fiskeren egentlig er, og at folk ikke alltid er slik de først virker.

PS:

Noe som også slår meg er at de sprø fortellingene hans gir et inntrykk av at han er erfaren og har vært igjennom mye, men likevel virker han så typisk 50's gammal mann. For eksempel den gangen han og kollegaen Mario strandet på en øy på leting etter gull (se innlegg om språklige virkemidler). De klarte ikke å komme seg tilbake, og måtte leve av maten de fant, som ikke var så stort. Slik beskriver den gale, gamle fiskeren det: "... begynte jeg plutselig å grine. Jeg aner ikke hvorfor, kanskje følte jeg meg plutselig forlatt, fortapt, utslitt etter alt kav og strev med gullgraving og leting etter en vei ut av dette uføret. Jeg så for meg at jeg kom til å dø her". Likevel oppfører han seg så normalt, fordi alle har vel et par gode historier på lur? Fasinerende det han sier om det brutale livet i villmarken da. Kanskje det bare er meg som ikke ser en større erfaring enn det vanlige?