Spenningskurve

Igjennom novellesamlingen har jeg egentlig ikke funnet noe sammenhengende spenningskurve. Boken er mer som en humpete vei, og det kommer ingen stor oppoverbakke, etterfulgt av en plutselig U-sving, og en topp der det bare kan gå nedover. Likevel holder boken på spenningen min sånn nogenlunde, og de plutselige endingene fra novelle til novelle får deg til å ville spotte endingen, og se om det kommer noen videre referanser. Dette skyldes muligens mangel på sammenheng i boken, selv om det er visse ting som er typisk for forfatteren, for eksempel bruken av mer hverdagslig språk og oppgjør med ting en ikke kan kontrollere. Det er visse innslag av allusjon som refererer til tidligere noveller i boken.

Likevel, så ville jeg sagt at den nest siste novellen er den aller mest spennende. Det er vel fortsatt ingen tydelig spenningskurve i boken, mer som digre trappetrinn. Jeg ville illustrert det slik:

Åpningen var ganske spennende, det skal Enger ha. Det med død og fattigdom er jo også ting de fleste interesserer seg i. Så er det også at de fleste novellene begynner in medias res, eller så er det litt novelle-roman, forklarer først, for å så plutselig komme med et problem ganske kjapt. Han bruker ikke den klassiske novelleoppbyggingen hele tiden. Ofte er handlingen allerede utført, karakteren ser bare tilbake på det som har hendt. Novellene slutter også ganske åpent, og ofte blir handlingen brutt på et svært spennende punkt.

Vi kan jo likevel se tendenser til klassisk spenningskurve når det er mer spennende ved slutten.

Hvordan er spenningskurven i teksten? (Stikkord: Åpning, vendepunkt, klimaks, forsoning)